Tag Archives: Fjell

Tunnel Creek: Eksempel til unngåelse

New York Times har laget en gigant-multimedie-artikkel-greie av skredulykken ved Tunnel Creek ved Stevens Pass i fjor. Jeg vet ikke om du husker ulykken, men både CNN og andre store dekket den, sikkert siden det var så mange prominente som var involvert.

Ser du bort fra videosnutter og tårer og grafikk er NYT-artikkelen fortsatt en fryktelig god skildring av “bakteppet” til ulykken, og det er det som gjør artikkelen så interessant. Jeg har drukket øl og prata skit med Elyse, og selv om jeg langt ifra påstår at jeg kjenner damen gir det et ekstra støkk når ulykken rammer noen man har skålt med, den kommer noen hakk nærmere. For nærmt.

Jeg synes du skal lese artikkelen nøye. Ikke på jakt etter tårevåte overlevende og etterlatte, men på jakt etter røde flagg som ble ignorert, og andre feil som ble gjort. Jeg tillater meg å komme med min egne liste her, det er helt opp til deg om du er enig eller uenig:

“Plan B”: Tindeveileder Stein Møller snakket om det å ha en “Plan B” på en toppturintro eller hva det var for tusen år siden (det føles iallefall sånn). Tanken er denne: Har man bestemt seg for EN topp eller ETT run eller EN linje på forhånd blir terskelen stor for å kaste inn håndkleet hvis man har en dårlig følelse i magan. Derfor: Ha alltid en alternativ-topp med i planen. Da blir det plutselig ikke et nederlag, men bare en justering og fortsatt innenfor det man planla at man skulle gjøre. Istedenfor å gi opp har man bare tilpasset seg.

Vær: Rimlag kombinert med masse nysnø erlik bad times. Dette vet du, og det visste nok gjengen også. Leser du artikkelen nøye vil du se at flere hadde en dårlig følelse, men ingen ville være feigingen som sa fra. De som ikke var lokalkjente stolte trolig nok på at de lokale visste hva de gjorde, og de lokale ville vise frem krem-runnet sitt.

Gruppen: Turleder var forsinket og stresset, og gruppen var en løst sammensatt gjeng, ikke alle visste hvem alle var. En hadde tilogmed ikke skredsøker. I følge artikkelen grupperte de seg 2 og 2, men det var også det hele. Ingen avtalte stopp-punkter, ingen avtalte å ligge bakerst eller først. En god guide vil aldri ta med seg 15 stykker på tur i farlig terreng, det er rett og slett for mange å holde styr på. Men igjen: Gruppen var et resultat av tilfeldigheter slik det ofte er på tur. Ingen har lyst å være den som er kjip og sier at “vi er for mange”.

Utstyr: Utifra artikkelen var Elyse den eneste av de som ble tatt av skredet som faktisk overlevde. Det er ikke usannsynlig at det var ABS-sekken som reddet henne. En annen i følget manglet sender/mottager, men hun ble ikke tatt. Ser du en av videoene vil du se at minst en i følget kjørte med skredsøkeren i sekken istedenfor på kroppen. Etter min mening: Samme hvor dum du er, så er det ikke LOV å være så dum. Sender/mottager på kropp, eller la den ligge igjen hjemme. No exception.

I sin bok Outliers skriver Malcolm McDowell om flykrasj i kapittelet “The ethnic Theory of Plane Crashes”. Det er en paralell her, og den går på hvordan vi kommuniserer med hverandre i stressede situasjoner, spesielt med personer vi opplever som “overlegne”. McDowell viser hvordan respekten for rang i enkelte kulturer har mer eller mindre direkte vært årsaken til flere flyulykker, rett og slett fordi annenpilot (eller hva det heter) ikke har “nådd igjennom” til kapteinen. Den samme dynamikken gjør seg gjeldende i fjellet, ofte er det personen med “Alpha-dog” egenskapene som blir den naturlige lederen. Det er ikke dermed sagt at den samme personen har best kunnskap om fjell, snø og skred. Kanskje snarere tvert imot.

Fjell og snø er rare greier. Hele sporten er basert på at man skal være badass, men gang på gang viser det seg altså at det ikke er lov å være dum, at det ikke er smart å stole blindt på andre, og at av og til må man være kjipingen som rett og slett sier fra.

Bare husk på: Hvis magen romler og noe føles feil er det mest sannsynlig ikke bare du som kjenner det. Det handler bare å tørre å si fra før det er for sent.

Og ser jeg deg kjøre med skredsøker i sekken istedenfor på kroppen skal jeg sparke deg i balla.

God jul!

 

 

om RESPEKT og sånt

I dag var jeg så forbanna at hendene mine skalv da jeg laget middag. Jeg hadde ugne sommerfugler i magen. Jeg var faktisk så forbanna at jeg sparket en fyr ut av leiligheten min, og ba han om å ikke komme tilbake, selv om planen egentlig var at han skulle bli etpar dager. Hvorfor? Fordi han oppførte seg som en tulling i fjellet.

Fjellet har sine egne regler, noen skrevne og noen uskrevne. Akkurat som i trafikkens verden. Noen regler virker tullete, noen funker når alle følger dem. Kjøre på høyre side av veien, for eksempel. Det fine med trafikken er at man må kunne bevise at man har sånn noenlunde peiling på disse reglene før man får lov til å sette seg bak et ratt. Fjellet, derimot, er fritt for alle. Det er ingen 50- eller 80-sone, ingen “påkjøring forbudt” eller advarselsskilt. Reglene i fjellet henger ikke slått opp ved hver eneste parkeringsplass eller hvert eneste fellespor. Det gjør de ikke mindre viktige å følge. Kan man ikke reglene, gjør de fleste det eneste riktige: Man er defensiv. Man går turer med noen som kan mer enn seg selv. Sakte men sikkert lærer man seg alle disse reglene og langt om lenge sitter de refleksivt i ryggmargen, akkurat som trafikkregler gjør for de fleste som setter seg bak rattet på en bil relativt ofte.

Her i Romsdalen smiler vi litt når vi ser “søringer” med 16 par ski og 4 goretex-bytter på en av parkeringsplassene der toppturene begynner. Vi smiler litt når vi går fra dem i oppoverbakkene, og vi smiler ekstra lurt til hverandre når vi gruser dem i nedkjøringene. Men en ting skal “søringene” ha: De fleste kommer på besøk med en god porsjon respekt og ærbødighet for fjellene i området. De har vært i Hemsedal. De vet at ulykker skjer, både i fjellet og på ææfterski.

Jeg er ingen super-ekspert på hverken fjell eller skred. Jeg følger noen enkle regler, og det eneste jeg krever av mitt turfølge er hverken at de er lynraske i motbakkene eller værstinger i bratta ned igjen. Det eneste jeg forventer av mitt turfølge er at man spør seg selv:

“What if?”

-Hva skjer hvis jeg tryner her?
-Hva skjer hvis noen i følget mitt knekker en ankel der nede?
-Hva skjer hvis snøen er mer ustabil enn vi trodde?
-Hva skjer hvis toppskavelen løsner akkurat når vi er under?

Det er gøy å kjøre bratt. Det er gøy å mestre noe nytt, eller å få en ny sagnomsust topp på listen over vakre fjell man har besteget, for så å legge sin egen signatur på fjellet ned igjen. Det er kanskje det beste på jord.

Men: Det å overleve et fjell skal ikke føles som man “got away with murder”, som det heter. Det skal ikke føles slik at man overlevde, tross alt. Det skal føles som om man satte sammen et puslespill med massevis av biter, og man gjorde det sakte, men sikkert. Og til slutt satt man igjen med noe fint, noe man har gjort riktig.

Det er ikke sikkert at man overlever et langt liv i fjellet om man er aldri så forsiktig. Men, en ting har jeg bestemt meg for: Hvis nå det verste skulle skje og jeg skulle skade meg eller dø i fjellet, da skal de rundt meg kunne si: “Han gjorde alt riktig. Av og til skjer ulykker likevel”.

Du, som jeg sparket ut av kåken min i dag: Du er typen som dør eller skader deg (eller dine venner) i fjellet, fordi du gjorde alt feil.

God Påske, Hurrungane!

RingstindeneDet skjer hvert eneste år: Det blir vår, man drar Turtagrø, og så sitter man på utsiktspunktet på vei opp til Sognefjellet og lurer på hvorfor i all verden man ikke tok turen før. Veien opp til hotellet er jo åpen hele vinteren. Så kommer man på at det HAR jo vært en ganske fantastisk sesong likevel – og alt er i grunn greit.

Påskefeiring på Turtagrø hotell er forresten ganske rafft. Massevis av telt-gjester, og en hel del hotell-gjester. Sistnevnte går rundt i skjorte og/eller høyhælte sko på kvelden, mens vi andre går rundt i gore-tex og solbrent nese. Men begge deler er helt greit!

Vi kom opp i 9-tiden på fredag kveld, til solnedgang og stas. Lørdag ble tilbrakt med kosetur til Lauvnostind (1970 moh-ish), og søndag likeså (siden jeg klarte å glemme stavene mine der oppe Sad smile ). Tørt i lyngen, vi tente bål og grillet burgere og så soloppgang og solnedgang fra teltåpningen og alt var rett og slett så perfekt som det bare kan få blitt. Bortsett fra det med stavene da. Er det en ting jeg kommer til å savne når jeg bosetter meg i Møre og Romsdal et sted, så er det Sognefjellet!

Fine kvelden
Fredag kveld dro vi rett opp til utsiktspunktet. Dyrhaugsryggen midt i bildet har kanskje litt mindre snø enn vanlig, men ingen henger med leppa av den grunn.

Camp Hoss + Trondster
Når man er så sære som jeg og Bård, så er det lov med hvert sitt telt. Morgensol over Lauvnosryggen bak. Kaffen er klar.

IMG_7900
På vei opp til Lauvnostind fant vi denne finfine teltcampen helt ytterst i Ringsdalen. Midte og Store Ringstind i morgendis danner bakgrunnen. Fint, hva?

06:28: Sunrise!

Within me are mountains

Hvis du har lett for å bli lei av P3 eller RadioEN på vei til påskefjellet, anbefaler jeg deg å fylle opp podden med noen podaster fra “The Dirtbag Diaries” før du hopper i bilen.

Fitz Cahall samler små-historier om klatring, fjell og folk og presenterer dem på behagelig vis. Mye sånn “Hva vil jeg EGENTLIG drive med?”, som kanskje kan være bra å lytte til av og til?

 

IMG_6229“When I dream, I see pillow-lines. I see peaks so tall and steep and beautiful that they must hide their faces in the clouds. And when I wake, I want to look out the window and see those dreams come true.

Within me are mountains.”

Du finner dem her:

http://thedirtbag.libsyn.com/rss
http://www.dirtbagdiaries.com/