Tag Archives: LCP

Smørbottfjellet (1188)–02.01.2012

Førstetoppen for 2012 ble en rolig men slitsom nok affære. Man merker tydelig forskjell på bein med 20-30 skidager (som jeg hadde i fjor på denne tiden) og bein med bare 9-10 skidager, som er nå-situasjonen.

Uansett, fjellet er fint det – om enn noe lite interessant rent kjøremessig. Flere har tatt turen siden sist snøfall, som gjorde at det var et finfint fellespor på plass. En litt morsom ting er at her i Romsdalen bruker folk generelt tynnere ski enn man kanskje skulle tro – sporene er akkurat litt for smale for behagelig splitboarding. Det har jeg aldri opplevd i pudderski-bygda Sogndal, for eksempel. Romsdalen er virkelig Rando-mekka og det merkes!

Snøen var også ok – gårsdagens kraftige vind har tatt tak på toppen, men i selve bowlen var det finfin pudder – men ikke den typen som gir svære snøskyer i hver sving.

Rett og slett en helt grei mandag til fjells!

 

IMG_0695

 

IMG_0685

Kirketaket. Endelig.

Her skal du få en liten funfact av meg: Kirketaket (eller Kyrkjetaket, som det heter på kartet) er litt av grunnen til at jeg skaffet meg splitboard en mørk februarkveld i 2008.

Det hadde seg slik at jeg satt i Canada en gang og lurte på hvor snøen ble av. Hjemmefra putret det inn bilder av Trond Stokke og co på et fjell som het Kirketaket. Det så fint ut, tenkte jeg der jeg satt i campingvogna mi i Revelstoke. Det slo meg at egentlig har vi jo noen helt sjuke fjell hjemme i Norge også, så lenge man bare klarer å komme seg til topps på et noenlunde effektivt vis. Altså: splitboard.

Jeg tenkte også at jeg ikke skulle besøke det fjellet før forholdene var fine, og før jeg hadde vunnet minst 17 Oslo-maraton. Siden turen opp virket så hinsides lang og bratt.

Vel, mandag 27.desember 2010 var dagen. Jeg hadde riktignok ikke vunnet noen oslo-maraton, men forholdene var så fine de kunne bli en kald desembermorgen i Isfjorden. Lars Thomas, nyinnskaffet toppturkamerat, rullet inn på Statoilen i Åndalsnes. Vi tok hverandre i lanken, sa hei, og dro til skogs. Opp. Opp. Opp. Opp. Opp. Litt bortover. Så opp. Opp. Opp. Opp.

IMG_6315IMG_0941

IMG_0938IMG_0937

IMG_0935

IMG_6308

Hvis du har kjørt forbi noengang og sett opp, har du sikkert tenkt at det må være fint der oppe. Det er det. Det er så sjukt fint. Og det er i Norge.

Dere andre kan egentlig få alpene, B.C., Japan og alt det andre. Så lenge jeg får beholde nordvestlandet. Jeg tror jeg felte en tåre i bilen da jeg var nede igjen. En gledeståre. Og en følelse av det å fullføre noe man har hatt fryktelig lyst til lenge.

Og PS: Kirketaket krever hverken monsterkondisjon eller andre superhelt-egenskaper. Det krever bare en fin dag, godt selskap og et ønske om å stå på toppen.