Tag Archives: Skred

Hemsedal=Ulykkesdal

OPPDATERING 04.01.2013: Jeg har fått tilbakemelding fra mennesker i vennekretsen til avdøde Lars Eriksen på artikkelen nedenfor med kommentarer om unødvendig krasshet, spesielt på en dag der hans familie og venner samles i kirken for å ta farvel. Det er ikke mitt ønske å tråkke noen på tærne i en allerede vanskelig tid, så jeg har tatt meg friheten å moderere artikkelen en smule.

Hva f.. skjedde egentlig? 3 skredulykker i Hemsedal på kortere tid enn du klarer å si “fake pels-vest med matchende pannebånd”. En av disse resulterte i dødsfall, de andre to endte bedre men like fullt: Hva skjedde?

Hvis du er middels eller mere interessert i fjell og slikt vet du at det har vært markant skredfare i Hemsedal den siste tiden. Men, det er også viktig å merke seg at skredfaren ekke WOW! eller INSANE eller noe sånt. De fleste er enige om at skredfaren stort sett har lagt på nivå 3 på skredfareskalaen (som går fra 1 til 5), der 3 betyr at det ER skredfare, og at det er mulig å løse ut skred, men at det er svært liten sjangs for at skred bare løsner av seg selv. Kort fortalt, helt vanlig god gammaldags skredfare (det er også verdt å merke seg at det er ved faregrad 3 de fleste skredulykker skjer).

Bare for å ta litt om været og hvorfor det er skredfare i Hemsedal om dagen:
Skred og snø er komplekse ting, men det å danne seg et “grovkornet” bilde av situasjonen er ganske enkelt. Tommelfingerregelen er rett og slett: “MER av noe” = skredfare. Det betyr at mer snø, økende temperatur eller mere vind gir skredfare. Østlandet har fått mye snø denne sesongen, og temperaturen har også svingt mye. Yr.no har en fin statistikk på sistnevnte her. Sånne superkalde perioder skal man være spesielt på vakt for, da disse skaper såkalte rimlag, vinter-versjonen av dugg i graset. Rimlagene kan være opptil flere centimeter tykke, og når det snør oppå disse igjen er det bad times. Det er cirka som å lempe masse betongsekker oppå et bord dekket med champagneglass. Til slutt knekker stetten, sånn er det bare. Fordelen med været og skredfaren slik den har vært i Hemsedal, er at den er ekstremt lett å lese. Tar du på fellene og legger ut på topptur trenger du ikke gå spesielt mange meter før det begynner å drønne rundt deg – dette er lyden av disse lagene nede i snøen som kollapser under vekten din. På flata er ikke dette farlig, men i bratta er dette ofte starten på et skred. “Limet” som holder snøen på plass orker ikke mer, og da kommer hele fjellsiden sigende hvis det er bratt nok, og tommelfingerregelen er at deter bratt nok hvis det er 30 grader eller brattere. Hvis det i tillegg har blåst mye og vinden har flyttet mye snø gir dette enda større fare for at noe går galt. Snø som legger seg i lesider (der det ikke blåser når det blåser) binder ekstremt godt til seg selv, og ekstremt dårlig til lagene under. Det er derfor det er lett å grave ut og flytte en “blokk” av vindtransportert snø når du skal lage sittegrop i et leheng til kaffepausen. Betongsekkene i eksempelet lenger oppe har plutselig blitt til “ordentlig” betong, og champagneglass-stettene under har plutselig fått en enda vanskeligere oppgave.

Før jul var jeg selv i Hemsedal. Det drønnet noe fantastisk i snøen. Vi så små-skred som hadde gått rundt om kring der det hadde blåst inn snø som til slutt hadde gikk for mye vekt oppå de svake lagene nede i snøen. Vi så ett forholdsvis stort på fjellet rett øst for toppen av Tinden-heisen. Mest sannsynlig utløst av skifolk, men likevel et imponerende skue der det normalt ikke går skred. Kort fortalt: Signalene om å være ytterst forsiktig var mange og tydelige.

Så hvordan kan det da skje at en person dør og mange setter seg fare i sånne forhold? I ettertid er det lett å spørre seg selv “Kunne de absolutt ingenting om fjell og skred?” Eller er det sånn at man ikke lenger oppfatter skred som spesielt farlig? Det er vanskelig å besvare dette fra sofakroken, og jeg vet like godt som andre at man blir “revet med” når forholdene er perfekte. Jeg har gjort den feilen selv flere ganger. Og jeg vet at både Tommy er og Lars var erfarne fjellmennesker med god kunnskap og utstyret på plass.

Jeg hadde lyst å sette meg ned og skrive dette på julaften, med en gang det var bekreftet at en døde i skredet under Totten. Jeg tok meg i det, av respekt for vedkommendes familie og venner. Det er en tid for å sørge, og en tid for å lære. Vi må bare sørge for at sistnevnte ikke forsvinner, fordi vi er så redd for å tråkke noen på tærne.

Tommy Aslaksen og en kamerat havnet i et skred i det som etter min forståelse er enten den såkalte Skarsnuten-renna eller det såkalte Mortenskaret den 21. desember. Tommy har skrevet et veldig fint innlegg om det på bloggen sin. Hvis du leser mellom linjene ser du følgende:
-Finfine forhold (mye snø)
-Man gikk “lei” av å kjøre de vanlige (kjedelige) runnene
-Man gjorde en “lett” analyse av snøen (“gravde litt i snøen”)
-Så gikk det galt

Spørsmålet er: Hva skulle til for at de hadde snudd etter å ha testet snøen? De øverste centimetrene raste, men det som utløste skredet er mest sannsynlig et svakere lag lenger nede, kanskje helt nede på bakkenivå. Så, hvor tydelige signaler skal naturen sende for at vi skal si “Dude, dette ekke verdt det” til hverandre? Hvis du leste den artikkelen om Tunnel Creek-ulykken vil du se at mange i følget hadde en dårlig følelse i magen, men ikke sa noe. Fordi man som frikjører er per definisjon badass. Jeg skal ikke påstå at Tommy og Co gjorde noe fryktelig feil den 20.desember, det er det umulig for meg å si noe om her fra sofakroken.

Julaften gikk det alvorlig galt. Hendelsesforløpet er beskrevet både på VG og i Fri FLyt og overalt ellers, så det skal jeg ikke repetere her. Men se litt på de store linjene igjen:

-Finfine forhold (mye snø)
-Gutta hadde en nydelig dag i pudderet
-Man gjorde en “lett” analyse av snøen (“kjørte noen testrun, snøen virket stabil”)
-Så gikk det galt

Overraskende likt Tommy’s ulykke i Mortenskaret, ikkesant? Mens du har trykket i deg pinnekjøtt og 7 sorter i romjulen, har jeg lest om skredforskning og om hvordan hjernen vår egentlig fungerer i ulykkes-situasjoner. Det er mye interessant lesning. Jeg skal ikke gjengi så mye av det her, men etpar ting slo meg:

-Det er påvist at det er større sjangs for å havne i et skred i et område vi kjenner godt/befinner oss i ofte, spesielt dersom vi har middels til god kompetanse på skred (jeg kaller det “Gutta,jeg-hart-vært-her-før-sydromet”).

-Det er sjukt mye større sjangs for å havne i skred hvis man er i en gruppe på 2-5 enn hvis man er alene.

Den første “åpenbaringen” kjenner jeg meg igjen i. Det er et område i Kicking Horse, BC, som kalles “Terminator Ridge”, og “T2” (jeg vet, vi nordmenn må skjerpe oss når det gjelder kule navn på favoritt-linjene våre). Vi var der mye. Runnet hadde først et lite dropp, så en finfin flanke og så kunne man enten dukke ned i en bratt renne eller inn i skogen. En dag vi var på vei opp dit traff vi på noen lokale som meldte om skredfare den dagen. Vi registrerte det så og si ikke engang. Vi hadde jo vært der 1000 ganger før, uten at vi hadde sett antydninger til fare. Sånn er det hjernen vår fungerer, og sånn har det seg at vi “ikke tror det før vi har sett det”. Hjernen vår er rett og slett ikke i stand til å forstå at fjellet og linjen vi har kjørt 1000 ganger plutselig kan være farlig gang nr 1001. Vi tror det ikke før vi ser det, helt enkelt. Og når vi ser det er det ofte for sent.

I boken “Deep Survival” skriver Laurence Gonzales om hvordan det kunne ha seg at en gjeng snøscooter-kjørere kunne begynne å highmarke en fjellside i særs ustabile forhold, etter å ha blitt spesifikk advart. Gonzales skriver mye om hvordan hjernen fungerer, om somatiske bokmerker og “kampen” mellom instinkt og kognitive tanker -fascinerende lesning, og veldig anbefalt.

En måte å unngå disse “snarveiene” hjernen av og til tar, og sender oss ut i uløkka, er å bruke “red flags“-strategien. Jeremy Jones forklarer at fjellet må “bevise” at det er trygt. Derfor begynner man med antagelsen at fjellet eller linjen er utrygg, og så ser man etter røde flagg som understøtter dette. Ved å tenke på denne måten unngår vi å plutselig havne i en situasjon der hjernen har tatt en snarvei og kroppen er høy på endorfiner og vi har havnet uti noe vi slett ikke burde.

Mye rart skjedde i Hemsedal etter disse ulykkene. Skredfaren ble hevet til 4, tilsynelatende uten annen grunn enn å skremme folk bort fra fjellet (dette skal jeg ikke si med 100% sikkerhet, men det virker litt for tilfeldig at skredfaren øker fra 3 til 4 kun timer etter ulykken). Man “stengte” også Reidarskaret-området for frikjøring. Hvorvidt sistnevnte er lov eller ikke er ikke jeg så opptatt av. Det jeg er redd for, er det som skjer når området “åpner” igjen. Jeg tror området da blir oppfattet som trygt, og åpent for hvem som helst – noe som jo er helt feil. Det er et bratt område, som krever stabile snøforhold og gode ferdigheter på ski eller brett. Men “hvis de har åpna det igjen er det vel trygt?”. Jeg venter på den første danske familien som setter utfor der med fatale følger med en gang området “åpner”.  Her et et eksempel på slike – 2 jibbere og en fyr som ikke ser ut til å være spesielt god på ski på vei ned området. Ingen av dem utstyrt med standardutstyr (spade, søkestang, sender/mottager). På vårsnø nede riktig nok, men mer en nok vintersnø øverst til at noe galt kunne skjedd hvis forholdene er ustabile.

Jeg synes også et er helt feil å øke skredaregraden til nivå 4 for å skremme bort folk. Det man må forstå, er at faregrad 3 er farlig nok til at stygge ting kan skje.

Jeg så en kommentar om at “folk har sett for mange skifilmer”. Kanskje det er noe i det. Selv om gutta på skjermen er i stand til å kjøre fra et skred, er mest sannsynlig ikke du det. De har helikoptre som henger i luften og er klar for å komme til unnsetning hvis noe skulle skje, og ikke minst, de er sjukt mye dyktigere enn deg på ski eller brett.

Så, inntil du får utdelt hjelmen med Red Bull-logoen på, og kameraene ruller må du rett og slett sørge for å unngå å havne i slike situasjoner.

Og – hvis det er sånn at du hater å stå på ski der det er 29 grader bratt, har jeg vondt for å tro at du digger det i 45.

Stoke ned. Slapp av. Overlev.

 

 

 

 

Tunnel Creek: Eksempel til unngåelse

New York Times har laget en gigant-multimedie-artikkel-greie av skredulykken ved Tunnel Creek ved Stevens Pass i fjor. Jeg vet ikke om du husker ulykken, men både CNN og andre store dekket den, sikkert siden det var så mange prominente som var involvert.

Ser du bort fra videosnutter og tårer og grafikk er NYT-artikkelen fortsatt en fryktelig god skildring av “bakteppet” til ulykken, og det er det som gjør artikkelen så interessant. Jeg har drukket øl og prata skit med Elyse, og selv om jeg langt ifra påstår at jeg kjenner damen gir det et ekstra støkk når ulykken rammer noen man har skålt med, den kommer noen hakk nærmere. For nærmt.

Jeg synes du skal lese artikkelen nøye. Ikke på jakt etter tårevåte overlevende og etterlatte, men på jakt etter røde flagg som ble ignorert, og andre feil som ble gjort. Jeg tillater meg å komme med min egne liste her, det er helt opp til deg om du er enig eller uenig:

“Plan B”: Tindeveileder Stein Møller snakket om det å ha en “Plan B” på en toppturintro eller hva det var for tusen år siden (det føles iallefall sånn). Tanken er denne: Har man bestemt seg for EN topp eller ETT run eller EN linje på forhånd blir terskelen stor for å kaste inn håndkleet hvis man har en dårlig følelse i magan. Derfor: Ha alltid en alternativ-topp med i planen. Da blir det plutselig ikke et nederlag, men bare en justering og fortsatt innenfor det man planla at man skulle gjøre. Istedenfor å gi opp har man bare tilpasset seg.

Vær: Rimlag kombinert med masse nysnø erlik bad times. Dette vet du, og det visste nok gjengen også. Leser du artikkelen nøye vil du se at flere hadde en dårlig følelse, men ingen ville være feigingen som sa fra. De som ikke var lokalkjente stolte trolig nok på at de lokale visste hva de gjorde, og de lokale ville vise frem krem-runnet sitt.

Gruppen: Turleder var forsinket og stresset, og gruppen var en løst sammensatt gjeng, ikke alle visste hvem alle var. En hadde tilogmed ikke skredsøker. I følge artikkelen grupperte de seg 2 og 2, men det var også det hele. Ingen avtalte stopp-punkter, ingen avtalte å ligge bakerst eller først. En god guide vil aldri ta med seg 15 stykker på tur i farlig terreng, det er rett og slett for mange å holde styr på. Men igjen: Gruppen var et resultat av tilfeldigheter slik det ofte er på tur. Ingen har lyst å være den som er kjip og sier at “vi er for mange”.

Utstyr: Utifra artikkelen var Elyse den eneste av de som ble tatt av skredet som faktisk overlevde. Det er ikke usannsynlig at det var ABS-sekken som reddet henne. En annen i følget manglet sender/mottager, men hun ble ikke tatt. Ser du en av videoene vil du se at minst en i følget kjørte med skredsøkeren i sekken istedenfor på kroppen. Etter min mening: Samme hvor dum du er, så er det ikke LOV å være så dum. Sender/mottager på kropp, eller la den ligge igjen hjemme. No exception.

I sin bok Outliers skriver Malcolm McDowell om flykrasj i kapittelet “The ethnic Theory of Plane Crashes”. Det er en paralell her, og den går på hvordan vi kommuniserer med hverandre i stressede situasjoner, spesielt med personer vi opplever som “overlegne”. McDowell viser hvordan respekten for rang i enkelte kulturer har mer eller mindre direkte vært årsaken til flere flyulykker, rett og slett fordi annenpilot (eller hva det heter) ikke har “nådd igjennom” til kapteinen. Den samme dynamikken gjør seg gjeldende i fjellet, ofte er det personen med “Alpha-dog” egenskapene som blir den naturlige lederen. Det er ikke dermed sagt at den samme personen har best kunnskap om fjell, snø og skred. Kanskje snarere tvert imot.

Fjell og snø er rare greier. Hele sporten er basert på at man skal være badass, men gang på gang viser det seg altså at det ikke er lov å være dum, at det ikke er smart å stole blindt på andre, og at av og til må man være kjipingen som rett og slett sier fra.

Bare husk på: Hvis magen romler og noe føles feil er det mest sannsynlig ikke bare du som kjenner det. Det handler bare å tørre å si fra før det er for sent.

Og ser jeg deg kjøre med skredsøker i sekken istedenfor på kroppen skal jeg sparke deg i balla.

God jul!

 

 

Skrednett.no

Fantastisk karttjeneste for toppturfolket!

Skredkart

For noen deler av Norge har Forsvaret laget kart som viser hvilket terreng som er bratt nok til at snøskred kan utløses (mer enn 30 grader bratt, merket med rød skravering). I tillegg er mulige utløpsområder for skred også merket av med lysere rødt.

Gå inn på skrednett.no, klikk på kart-fanen, og Forsvarets skredkart, zoom inn på det fjellet du planlegger tur til og få et inntrykk av hvor bratt og utsatt turen er.

Et godt eksempel på et fjell der så og si hele den slakeste ruta går i terreng slakere enn 30 grader er Smørbotntind som vist på bildet.