Tag Archives: Splitboarding


Back in Norway

I have no idea what’s going on with my life at the moment. After looking for work in Switzerland for the past 3 months, I reluctantly had to sell my car, do a few last splitboarding stints and hop on a plane back home (a flight my father had to finance 😐 ).

This winter in Norway is as weird as the rest of the world, it seems. Weather from southeast instead of west. My usual favorite snowboarding spots are pretty much useless, unless you’re into ice climbing.  However, eastern Norway has truckloads of snow. Which is why I decided to head to my old stomping grounds – Hemsedal – for the weekend. And it was good. During 2 days we managed to squeeze in 3 runs I’ve never done before, 2 of which are not usually ridden at all. Great to be able to find new stuff in an area I’ve been riding for the last 10 years.

As for work, I have no idea. I might stay in Norway, or I might head out somewhere else.

HD version here

Snowday #7, Pazola Stock, Oberalppass

I’ve been trying to find good snow and good weather all weekend, without luck. After a foggy day at Grand St Bernard I decided to just head towards Andermatt on Sunday night. The forecast was optimistic for Monday; sunny – though with a fair bit of wind. Sleeping in my car Sunday night the wind was howling. Not a good sign, but I decided to at least head up to Oberalppass and have a look. Lots of fresh snow and huge amounts of wind is never a good sign when venturing into the mountains, especially alone like I was.

On a side note, I have the feeling that they’re used to quite bad weather in the Oberalppass. They have their own working lighthouse up there, for instance…

Clearing up
Lower part of the bowl. And my finger.

The forecast said it was going to start getting sunny at 9-10, so I arrived at 0850 and was met by a blizzard. I actually skinned up in the waiting room at the station. Following the remains of some skintrack from a few days before I (very cautiously) made my way up from the station via the west side of the Pazola Stock. At times I simply had to stop, visibility was practically zero. Not a good thing when you don’t know the mountain except for having looked at it on a map. Luckily it started clearing up, though the wind was not going anywhere. By the time I made it to the SE ridge under the peak, it was actually quite pleasant, even the wind was less of a problem. I literally stumbled upon the massive bowl that essentially forms the S face of the mountain and couldn’t resist it. It had tons more snow than the rock-jagged west face I was planning to ride. I decided to ride it from the ridge, as summiting would have either forced me to skin up the S side, which was loaded with wind-transported snow – or bootpacking the ridge, which I didn’t feel like doing in heave wind with a huge snowboard on my back acting as a sail. From the ridge where I stopped there’s another 190m of vertical to the peak.

The south face is simply made for snowboarding. Lots of microterrain, lots of features, windlips, stuff to play on. I knew that I had to cross the bowl to make my way out on the skiers right side without getting into heavy terrain, so from where I entered it became a bit of a traverse, but still. Insane terrain. The snow was as perfect as you can expect, the wind having done very little damage inside the bowl. I simply rode down to the winter-closed road and switched to ski-mode. Without too much effort I could slide down to the village south of the Oberalppass and catch the train back to Andermatt from there.


Waiting for the train. Getting some tan.

Bowl visible in the background

All in all, a super-nice day!

2013-11-25 22_39_07-Tour Guide


Shark day at Flüela Pass

I found this blog with a bunch of tips on mountains to hit during the early-early season. Since I hadn’t been to Davos yet, I set the alarm for 0600, woke up 45 minutes later and was on my way.

The Flüela Pass is a mountain road which usually closes before Christmas. It’s not of any practical use anyway, after a new tunnel was built in 1999. For splitboarders, it’s really too bad. The Flüela valley offers tons and tons of wicked-looking descents – feels a bit like the Duffey Lake road above Pemberton, B.C. Only with more stuff in it.

In any case, I drove through it and couldn’t resist parking by an existing skin track to make my day easy. The goal was the Schwarzhorn (3146), but I didn’t really plan on sumitting. I’m simply not in the best of shapes yet, and the high altitude is really noticeable. So, I simply followed the skin track up from the road, and entered this valley with a whole range of options – later in the season. Unfortunately, there was simply not enough snow yet. This was going to be a very sharky day, and my board wasn’t going to like it one bit.

The skintrack I followed went through the valley on the SW side of the Schwarzhorn, and then up almost directly S of the peak, in a little col between the Schwarzhorn and the Schroarzhornfugga (rolls of your tongue). I decided to head left and explore the south face of the Schroarzhornfugga, but the top was just way to rocky. I had to transition to snowboarding mode on a little platform well beneath the peak.

The terrain in the valley is made for snowboarding, though. Lots and lots of microterrain and stuff to have fun on. Give this place one or two more dumps and will be heaven. In the meantime, I need to find a place to get my banged-up splitboard some TLC.

Looking east at Engadin valley

Here’s a little video from the past 2 days. You can watch in HD here:

Snowday #2 – Bunny hill splitboarding at Oberalppass, Andermatt

Nice day. Left Zurich at around 0900, heading for Andermatt. The drive was just beautiful, by the way. Green down low, white up top. Pretty-pretty!


The plan was to drive up to Oberalppass, but the road was closed just above Andermatt, because of all the snow (good sign). No worries, there are trains running every hour. I didn’t have time to pay the parking fee at the station, and learned that the penalty is CHF 10, which can be paid at the ticket office (now you know!).

Arriving at the Oberalppass station I had kinda expected there to be a bunch of skiers and snowboarders on their way up, but it was completely deserted. Just me and the train station dude. And tons of snow. I could actually put on skins on at the train station and just go from there. I’m guessing there was about 50cm of fresh on the valley floor. The wind must have been howling though, as ridges were either bare or iced over.

The plan was to do Pazolastock on the west side of the pass, but there was too much rock for my taste, which would have forced me into some chutes that were just begging to release snow. I decided to let it settle for a few days, and in the meantime did a mellow run on the east side of the valley. Not particularly exciting riding, but a least a nice little workout.

Lots of “whoomps” going up, so staying safe was definetely the right call – the wind has simply moved incredible amounts of snow.

In any case, staying off the ridges there was still a faceshot or two to be had, not bad for a Monday!

SAM_0171 Oberalpsee from the train

vlcsnap-2013-11-11-16h26m50s155 vlcsnap-2013-11-11-16h27m48s84 vlcsnap-2013-11-11-16h30m49s80


Hva er det med Canada?

IMG_1711Etter å ha vekselvis frosset vekk og regnet vekk i månedsvis bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken: Dra til Canada. Vi dro for å splitboarde i flotte fjell, kjøre pudder og puter og si “eh!” til folk og det som ellers hører med en tur i British Columbia.

Men hvorfor er det sånn at det er så forbaska mye bedre forhold på den siden av fjorden? Vi får jo snø i Norge også, ikkesant? Sist gang jeg var i Canada tok jeg rett og slett med et splitboard hjem og tenkte at jeg aldri kom til å kjøre på dårlig snø igjen – en teori som ikke helt har holdt vann, kan man si.

Jeg tenkte jeg skulle komme med etpar knallharde fakta her:
1. Gulfstrømmen: Gulfstrømmen er en havstrøm som påvirker temperaturen på vestkysten av Europa. Den gir rett og slett mildere vær i Norge enn det vi ellers ville hatt. På Wikipedia finnes en liste over byer basert på beliggenhet nord/sør på kloden, og i følge denne ligger Juneau, Alaska og Kristiansand temmelig nær hverandre i avstand fra ekvator. Temperaturforskjellen på de to byene er likevel på flere grader, litt avhengig av hvordan du leser grafene.

2. Terrenget: I Norge skal det godt gjøres å komme seg noe særlig over 17-1800 meters høyde til vårsesongen begynner. Er du friskus klarer du å bestige fjell på rundt 2200 med ski på beina hele året, men anmarsjen blir ofte så lang at de færreste gidder. I Canada ligger parkeringsplassen til mange av de populære toppturområdene på 1200-1400 moh, og med tillgang til fjelltopper på 3000 moh uten de altfor store problemene. 1000 høydemeter opp gir 5-10 grader lavere temperatur, avhengig av luftfuktigeten.

3. Vegetasjon: Tregrensen i British Columbia ligger på rundt 1900-2000 meter. Selv på disse høydene finner du finfine grantrær som ville gjort seg utmerket hjemme i den julepyntede heimen. Dette gjør at selv på ruskeværsdager kan man finne godsnø beskyttet for vind av trærne høyt høyt oppe. I Norge er det sørgelig lite å gjemme seg bak over rundt 1000 moh.

Jeg skal ikke sitte og påstå at British Columbia er et bedre område for leik i snøen enn det Norge er (det er allerede altfor mange som blir irritert av det jeg skriver på denne bloggen), men tallenes tale er noenlunde klar: Vintrene er en smule mere stabile, terrenget tillater at man kan leke i høyden også på ruskeværsdager, og vegetasjonen bidrar i større grad til at godsnø får ligge i ro.

Det er også en del andre værmessige effekter å være obs på. For eksempel er januarsolen varmere i British Columbia enn det vi er vant med hjemmefra, og påvirker sørvendte fjellsider. Snøen tiner og blir tung, og da går det som kjent skred i bratte sider, noe vi så massevis av eksempler på.

Såkalte “treebombs” er også et faremoment. Det fester seg svære “sopp” med snø/is høyt oppi trærne, og når solen eller vinden kommer luskende deiser disse i bakken. En 200-kilos snøklump er noe litt annet å få i nakken enn noen få dryss fra en busk som vi er vant med hjemme i trygge Norge, verdt å passe på. Disse “bombene” gjør også at puddersnøen i skogen etterhvert blir bombet i stykker når sol og/eller vind står på.

Topptur er populært i Canada også, men fokuset på å bestige en topp er ikke det samme som hjemme. Det er først og fremst nedkjøringen som er viktig. Ikke så rart kanskje, når mange av fjellene krever over 2000 høydemeter med trasking.

Terrenget er kupert i British Columbia, og da blir fellesporet det samme. Glem de laaange sikk/sakk-linjene oppover lia vi har i Norge. I Canada snirkler sporene seg opp og rundt bratte kneiker og store trær. Absolutt god trening for skiteknikken, men det gjør at man av og til bruker lengre tid til topps enn det som er vanlig i Romsdalen og andre typiske toppturområder. Iallefall kan det føles slik, når man går i tett skog i timevis.

I disse skred-tider er det en siste ting å ta med: Kanadere KAN skred. selve hovedveien mellom øst og vest går gjennom det smått beryktede Rogers Pass, et område med svært høy skredaktivitet. Dette har ført til at Canada er langt fremme på skredfronten – Canadian Avalanche Center publiserer skredfarerapporter av fantastisk kvalitet. Her, f.eks.

Er du redd for at toppturen skal ødelegges av knatrende snøscootere er det egentlig ingen grunn til bekymring. Scooter-aktiviteten er mer regulert enn det man får inntrykk av fra filmer og blader, og det er enkelt å velge seg områder fri for “summingen” fra motor-folket i fjellet.

Så: Neste gang du planlegger en heisatur til godsnøen er det ikke veldig feil å legge ut på pudderjakt med feller som transportmiddel i BC. Skianleggene kan du jo besøke når du trenger en “pause”-dag!


Jones Splitboard-fest 2012: Suxess!

Fin helg med nye folk. Uvant å “ha med” 10-15 stykker på tur, så det var lurt å “safe” turvalgene en smule.

Dere som var med: Kom gjerne med tilbakemeldinger i kommentarene her på hva var bra, var var ikke bra!

Ting vi/jeg allerede tenker om neste år:

-Flere jenter!

-Dele opp i mindre grupper selv om man går samme topp

-Alternativer for “friskere” turer (både opp og ned)

-Tidligere på året, så sjangsen for laus-snø er større?



Her er noen bilder fra helgen:


Saftbygda: Tommel opp!

Dæven, ass. Det å få kremdager er vi vant til, men det å få 3 på rad (ekke det det man kaller et ekte pudder-hattrick?) av dette kalibret, det har jeg aldri fått før tror jeg. Og jeg er pittelitt redd at det kan ta en stund før jeg får det igjen. Iallefall etpar uker.

Mandag: Kremdag på Togga.

Tirsdag ble vi med Tonje og Sara på solskinnstur fra toppen av Hodlekve-trekket til Nonsholten, og kjørte ned bowlen. Mange hadde vært der før oss, men med litt “smarte” sporvalg kjørte vi stort sett urørt pudder fra topp til bunn.

Onsdag: Grånipa, venstre del av Blåfjell bowlen. Ned valgte vi den pittelitt småbratte renna som peker ned i Gunvordalen. Ellers spiste vi taco, spilte gitar og bøttet vin over biljardbordet. Go Lerum!


Mandagens run fra Togga kommer jeg til å huske lenge:


Av og til blir man skuffa, men av og til blir man jammen positivt overrasket også. Stormen Emil sørget for mildvær og møkkaføre her i Isfjorden, og da vi vendte snuten mot Strandafjellet i går hadde vi ikke så voldsomt store forhåpninger.

Det vi fant: Regnværet i Isfjorden har vært haglvær på Strandafjellet (som ikke ødelegger snøen så voldsomt som regn gjør), så alt i alt var det ikke så verst. Alt det “sentrumsnære” var selvsagt oppkjørt, slik det bør være rett etter en helg, men bortenfor anlegget var det fortsatt fin snø. Fin styresnø oppå, litt hardt under. Men det gjorde ikkeno. Ikke minst fikk jeg kjørt den siden fra Kleivdalsfjellet (naboen til Blådalen) som jeg har stått og siklet på i lang tid. Morro!

Lekse lært:
Komme seg ut! Førevurderinger gjort fra sofakroken stemmer så og si ALDRI!

Fin dag på Strandafjellet - selv uten faceshots-føre