Tag Archives: Topptur

Hva er det med Canada?

IMG_1711Etter å ha vekselvis frosset vekk og regnet vekk i månedsvis bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken: Dra til Canada. Vi dro for å splitboarde i flotte fjell, kjøre pudder og puter og si “eh!” til folk og det som ellers hører med en tur i British Columbia.

Men hvorfor er det sånn at det er så forbaska mye bedre forhold på den siden av fjorden? Vi får jo snø i Norge også, ikkesant? Sist gang jeg var i Canada tok jeg rett og slett med et splitboard hjem og tenkte at jeg aldri kom til å kjøre på dårlig snø igjen – en teori som ikke helt har holdt vann, kan man si.

Jeg tenkte jeg skulle komme med etpar knallharde fakta her:
1. Gulfstrømmen: Gulfstrømmen er en havstrøm som påvirker temperaturen på vestkysten av Europa. Den gir rett og slett mildere vær i Norge enn det vi ellers ville hatt. På Wikipedia finnes en liste over byer basert på beliggenhet nord/sør på kloden, og i følge denne ligger Juneau, Alaska og Kristiansand temmelig nær hverandre i avstand fra ekvator. Temperaturforskjellen på de to byene er likevel på flere grader, litt avhengig av hvordan du leser grafene.

2. Terrenget: I Norge skal det godt gjøres å komme seg noe særlig over 17-1800 meters høyde til vårsesongen begynner. Er du friskus klarer du å bestige fjell på rundt 2200 med ski på beina hele året, men anmarsjen blir ofte så lang at de færreste gidder. I Canada ligger parkeringsplassen til mange av de populære toppturområdene på 1200-1400 moh, og med tillgang til fjelltopper på 3000 moh uten de altfor store problemene. 1000 høydemeter opp gir 5-10 grader lavere temperatur, avhengig av luftfuktigeten.

3. Vegetasjon: Tregrensen i British Columbia ligger på rundt 1900-2000 meter. Selv på disse høydene finner du finfine grantrær som ville gjort seg utmerket hjemme i den julepyntede heimen. Dette gjør at selv på ruskeværsdager kan man finne godsnø beskyttet for vind av trærne høyt høyt oppe. I Norge er det sørgelig lite å gjemme seg bak over rundt 1000 moh.

Jeg skal ikke sitte og påstå at British Columbia er et bedre område for leik i snøen enn det Norge er (det er allerede altfor mange som blir irritert av det jeg skriver på denne bloggen), men tallenes tale er noenlunde klar: Vintrene er en smule mere stabile, terrenget tillater at man kan leke i høyden også på ruskeværsdager, og vegetasjonen bidrar i større grad til at godsnø får ligge i ro.

Det er også en del andre værmessige effekter å være obs på. For eksempel er januarsolen varmere i British Columbia enn det vi er vant med hjemmefra, og påvirker sørvendte fjellsider. Snøen tiner og blir tung, og da går det som kjent skred i bratte sider, noe vi så massevis av eksempler på.

Såkalte “treebombs” er også et faremoment. Det fester seg svære “sopp” med snø/is høyt oppi trærne, og når solen eller vinden kommer luskende deiser disse i bakken. En 200-kilos snøklump er noe litt annet å få i nakken enn noen få dryss fra en busk som vi er vant med hjemme i trygge Norge, verdt å passe på. Disse “bombene” gjør også at puddersnøen i skogen etterhvert blir bombet i stykker når sol og/eller vind står på.

Topptur er populært i Canada også, men fokuset på å bestige en topp er ikke det samme som hjemme. Det er først og fremst nedkjøringen som er viktig. Ikke så rart kanskje, når mange av fjellene krever over 2000 høydemeter med trasking.

Terrenget er kupert i British Columbia, og da blir fellesporet det samme. Glem de laaange sikk/sakk-linjene oppover lia vi har i Norge. I Canada snirkler sporene seg opp og rundt bratte kneiker og store trær. Absolutt god trening for skiteknikken, men det gjør at man av og til bruker lengre tid til topps enn det som er vanlig i Romsdalen og andre typiske toppturområder. Iallefall kan det føles slik, når man går i tett skog i timevis.

I disse skred-tider er det en siste ting å ta med: Kanadere KAN skred. selve hovedveien mellom øst og vest går gjennom det smått beryktede Rogers Pass, et område med svært høy skredaktivitet. Dette har ført til at Canada er langt fremme på skredfronten – Canadian Avalanche Center publiserer skredfarerapporter av fantastisk kvalitet. Her, f.eks.

Er du redd for at toppturen skal ødelegges av knatrende snøscootere er det egentlig ingen grunn til bekymring. Scooter-aktiviteten er mer regulert enn det man får inntrykk av fra filmer og blader, og det er enkelt å velge seg områder fri for “summingen” fra motor-folket i fjellet.

Så: Neste gang du planlegger en heisatur til godsnøen er det ikke veldig feil å legge ut på pudderjakt med feller som transportmiddel i BC. Skianleggene kan du jo besøke når du trenger en “pause”-dag!

 

Puderschnee!

Forventningene for helgen var labre: “Være ute”. Selv om Røldal skisenter bestemte seg for ikke å åpne heisene denne helgen gjorde ikke det så forbaska mye. Toppturmuskelen trengte sårt litt trim, og med nysnø og etpar solgløtt innimellom kastene ble helgen langt finere enn forventet. Hurra, nå er vinteren her!

IMG_0360

Kollonnekjøring. På utsiden av tunnellen venter snø-inferno og ca 5 meter sikt.

 

IMG_0361

Lørdag – runde 2. Solen kom neeesten på besøk i etpar minutter

 

IMG_0363

Søndag morgen – 20 cm nysnø, Amanda er skeptisk til føret…

 

IMG_0364

Søndag: Nysnø som viste seg å være imponerende fin å kjøre på, selv om vinden har gjort sitt. Lars Thomas utgjør baktroppen…

 

IMG_0365

…mens Petri brøyter spor foran.

 

IMG_0366

Fint, hva?

 

 

IMG_0369

Ankomst hovedstaden. Amanda på De-icing.

 

ØPPDATE!
HD-Kaptein Lars Thomas har foreviget søndagen med en liten filmsnutt:

 

98

Jeg gir meg for sesongen. Telleren står på 98 skidager. Teller jeg med Juvass-dager i September, snøkitedager og noen transportetappe-dager (i påsken. feks.) vil jeg tro jeg er på rundt 115 snødager. 115 FINE snødager. Jeg har heller ikke talt med de dagene jeg ga opp etter ett run på isete kunstsnø i Hemsedal.

Stryn har smeltet, og jeg har funnet ut at det å dra til fjells for å samle skidager bare er tull. Det skal liksom være litt moro også.

Så, jeg ligger lavt, jobber og ikke minst øver meg på film og fotografi til snøen kommer tilbake. Kanskje kjøper jeg meg en sykkel eller en kite. Kanskje kjøper jeg meg en sjokolademuffins isteden. Jeg skal prøve å gå litt i fjellet, selv om det å spasere ned igjen ikke kan måle seg med å kjøre fjøl. Så skal jeg drikke litt øl, og kanskje bli litt solbrun på leggene. Men nå skal jeg sove.

Imens kan du kose deg med denne videoen fra en av sesongens aller fineste dager – Blåfjell i Sogndal med Ebbang og Jørgen. Savn!

Splitboard-tur til Eidsbugarden og Galdebergstinden (2079)

Falketind stikker opp gjennom tåka på vei over TyinPlanen var like enkel som den var genial: Bruke siste rest av søndags-stormen til å kite fra Tyin til Eidsbugarden, plukke en topp dagen etter, og så kite tilbake. Vel. Skjebnen ville det annerledes. Vinden løyet før yr-mannen rakk å snu seg, og jeg var stuck midt på Tyin (vannet) med null vind, tung sekk, overvann og mangel på solkrem. Og istedenfor turski, som de fleste andre rundt meg hadde valgt som verktøy, hadde jeg splitboard. Begynte å labbe.

 

 

Jeg tenkte at “Nå Trond, nå er du Norsk!!" Bortsett fra at anorakk-folket så rart på han rare fyren med rosa lue, skrikende grønn bukse, et middels boliviansk flyttelass på ryggen og noen rare planker på beina som så ut til å ville alle mulige veier bortsett fra fremover. Dem om det.

Etter 2,5 timers taktfast gange var snowboardstøvlene gjennomvåte av overvann som av og til rakk meg til leggene, og nesen rød. Men en sjukt fint tur var det lell. Jørgen møtte meg på Tyinholmen, og vi fortelte flyttelasset mellom oss. 40 min senere ble jeg kommandert ned i campingstol og utlevert øl, kake og appelsin. Himmel.

IMG_0213IMG_0215

Kidsa leker i snøen, mens de voksne drikker øl. Life = good

IMG_0162

Dagens siste solstråler over Galdebergstinden

Dagen etter var det Bygdin (vannet) som skulle forseres. Iallefall de 4 kilometrene fra Eidsbugarden til foten av Galdebergstinden, dagens mål. Vi suste ned den lille bakken, forbi vårkåte ryper, en DNT Ung-camp, og noen intetanende generelle telfolk i gnistrende soloppgang. Eller, ski-folket suste. Med splitboard i ski-mode i nedoverbakke på morgenfrost ble min fart mer “lunting”.

IMG_0165IMG_0166

 

Iallefall, til foten av fjellet kom vi, og banning ble byttet ut med feller. Herfra: Oppoverbakke. Det kan jeg fikse. Dette er splitboarderens “home turf”. Earning those turns. ca 3 timer senere stod vi på toppen, og nøt utsikten over Bygdin, Bitihorn, Eidsbugarden, Falketind og tusen andre saker og ting som har gitt navn til fjellstøvler og ski. Så: Tåke. Og snø. Heldigvis var det mildt, så vi bare ventet en stund. Til det tyknet skikkelig.

IMG_0170

Cirka halvveis = sjokolade-pause og fjell-skrøner. Det var mye brattere før i tida, osv.

Så satte vi utfor, og tok det MEGET med ro til vi kom under skylaget. Derfra var det fryd, gammen og våt snø til vi var nede ved vannet igjen. Jørgen tok bilder. Vi smilte om kapp. Så den endeløse spaserturen over Bygdin tilbake til Eidsbugarden. Jeg sendte etpar skigutter i forveien og ble servert lokal pilsner før jeg hadde rukket å ta av meg splitboardet da jeg kom frem. Heaven.

IMG_0171IMG_0172

IMG_0176

Jørgen på vei opp fra Galdeberget til selve Galdebergstinden.

 

IMG_0177IMG_0185

IMG_0180
Jørgen på vei nedatt. Fine fjellet. Bygdinvannet langt der nede.

 

IMG_0186IMG_0188

 

Neste dag meldte yr 5 m/s, og jeg tenkte at det var brillefint. Til jeg nok en gang stod på Tyinholmen i vindstille og nok en gang måtte slenge flyttelasset på ryggen og spasere hjem. Overvann som faen. Klissvåte ullsokker. Gnagsår. Rød nese. Akkurat som påsken skal være, mener noen. Colaboks fra Jokeren i Tyinkrysset er definitivt inne på topp-10 lista.

IMG_0191

Flyttelasset: ABS-Sekk full av klær og diverse, Kite, trapes, isøks, hjelm, u get the idea.

IMG_0192

Tyin på tvers er en prøvelse for tålmodigheten, solfaktoren og ipod-batteriet.

 

IMG_0195IMG_0196IMG_0197

Guri Gonzales venter på meg. Med aircondition og tørre søkker. True love.

 

Hvis du fortsatt lurte: Splitboard er DEFINITVT et oppover/nedover-verktøy. Skal man bortover bør man enten tenke seg om to ganger, eller investere i langrennski og pulk. Bortsett fra det: Jekla fin tur!!

God påske da dere! Get out there!

Tyin til Eidsbugarden osv

Skrednett.no

Fantastisk karttjeneste for toppturfolket!

Skredkart

For noen deler av Norge har Forsvaret laget kart som viser hvilket terreng som er bratt nok til at snøskred kan utløses (mer enn 30 grader bratt, merket med rød skravering). I tillegg er mulige utløpsområder for skred også merket av med lysere rødt.

Gå inn på skrednett.no, klikk på kart-fanen, og Forsvarets skredkart, zoom inn på det fjellet du planlegger tur til og få et inntrykk av hvor bratt og utsatt turen er.

Et godt eksempel på et fjell der så og si hele den slakeste ruta går i terreng slakere enn 30 grader er Smørbotntind som vist på bildet.

The destination is… Sogndal!

IMG_1041Folk har booket om alpebilettene sine, skibums i Chamonix har kommet hjem noen uker, og til og med Mike Douglas har tatt turen. Saftbygda har kokt den siste uken!

 

Godt er det at det finnes så mye fjell at man fortsatt har hele sider for seg selv dersom man ønsker det. I går brukte jeg de aller siste pengene på kontoen til en halv tank bensin, et par fergebiletter og en kvikk-lunch. Good call Smile

Blåfjellet, Sogndal feb 13th 2011 from Trond Hindenes on Vimeo.

Kirketaket. Endelig.

Her skal du få en liten funfact av meg: Kirketaket (eller Kyrkjetaket, som det heter på kartet) er litt av grunnen til at jeg skaffet meg splitboard en mørk februarkveld i 2008.

Det hadde seg slik at jeg satt i Canada en gang og lurte på hvor snøen ble av. Hjemmefra putret det inn bilder av Trond Stokke og co på et fjell som het Kirketaket. Det så fint ut, tenkte jeg der jeg satt i campingvogna mi i Revelstoke. Det slo meg at egentlig har vi jo noen helt sjuke fjell hjemme i Norge også, så lenge man bare klarer å komme seg til topps på et noenlunde effektivt vis. Altså: splitboard.

Jeg tenkte også at jeg ikke skulle besøke det fjellet før forholdene var fine, og før jeg hadde vunnet minst 17 Oslo-maraton. Siden turen opp virket så hinsides lang og bratt.

Vel, mandag 27.desember 2010 var dagen. Jeg hadde riktignok ikke vunnet noen oslo-maraton, men forholdene var så fine de kunne bli en kald desembermorgen i Isfjorden. Lars Thomas, nyinnskaffet toppturkamerat, rullet inn på Statoilen i Åndalsnes. Vi tok hverandre i lanken, sa hei, og dro til skogs. Opp. Opp. Opp. Opp. Opp. Litt bortover. Så opp. Opp. Opp. Opp.

IMG_6315IMG_0941

IMG_0938IMG_0937

IMG_0935

IMG_6308

Hvis du har kjørt forbi noengang og sett opp, har du sikkert tenkt at det må være fint der oppe. Det er det. Det er så sjukt fint. Og det er i Norge.

Dere andre kan egentlig få alpene, B.C., Japan og alt det andre. Så lenge jeg får beholde nordvestlandet. Jeg tror jeg felte en tåre i bilen da jeg var nede igjen. En gledeståre. Og en følelse av det å fullføre noe man har hatt fryktelig lyst til lenge.

Og PS: Kirketaket krever hverken monsterkondisjon eller andre superhelt-egenskaper. Det krever bare en fin dag, godt selskap og et ønske om å stå på toppen.

Førjulstur til nordvestlandet!

Dårlige forhold i Hemsedal har begynt å tære på humøret, og man begynner å rasjonalisere “rare” tanker. Som det å stikke på uspesifisert tur til Molde. En time senere var jeg i bilen, heading NÅRTH.

Det slo meg at i løpet av hele rundturen var det kun i Hemsedal det var FOR lite snø. Valdresflya, Bjorli, Molde, Stranda, Stryn, Sogndal har alle snø. Bare ikke føkkings Hemsedal.

Jaja. Jeg kom meg et lite hakk forbi Isfjorden (ca Åndalsnes for den uinvidde) søndag kveld, kokte jetboil-risengrynsgrøt (etter oppskrift fra Tore. Oppskriften er som følger: “Bare blææst graut oppi og vent til det er varmt!”) og sov søtt i bilen. Høydepunkter for kvelden: Romsdalen i månelys. Sporten “Utenlandsk semitrailer-bingo” er også funnet opp, som går ut på å telle antall havarerte vogntog på “sin side” av veien. Kjekt for ungane.

IMG_6245 IMG_6240

Isfjorden med Kirketaket, og Kongen/Dronninga, begge bilder tatt ca midt på natten i månelys. So stoked.

Dagen etter gikk fergeturen til Molde. Nydelig morgen. Jeg knipset “blå bilder” mens resten av befolkningen lekte morgenrush for å komme seg på jobb.

IMG_6250IMG_6275

Så: Dagens tur. Urdjfellet i Molde prøvde jeg i fjor, med sliten kropp og trang hjelm etter et glass vin for mye kvelden før. Blæh. Revansj-tid! Noenlunde blå himmel, minus 15 i bånn, relativt vindstille og imponerende fint føre, selv etter at lokale toppturentusiaster har gjort sitt beste for å kjøre opp fjellet etter forrige snøfall. Man BLIR gående og snu seg da, når man har romsdalsfjorden og den SJUKE fjellrekka i ryggen på veien opp. Fineste utsikten i verden. I kid u not.

IMG_6278IMG_6284

Utsikt fra halvveis, og toppen. Du BØR dra til Urdfjellet en gang. Etterpå kan du gjøre som du vil!

Så var tiden inne for familieforøkelse! På Skandinavisk Høyfjellsutstyr stod min nye bestevenn klar, et stk Prior AMF splitboard. Pent. Jeg monterte i butikken, og ble servert kaffe og konfekt. Fine gjengen. Jeg klarte ikke vente til dagen etter, så det ble kveldskjøring i Tusten skisenter ved Molde for å prøve. Pudderkjøring i lys fra lysløypa. Perfekt.

Så gikk turen til Strandafjellet. Der traff jeg en østlending som proklamerte at “Østlandet? Haha, der er det jo ikke fjell. Østlandet er bare ei MYR!”. Jeg måtte si meg enig, etter å ha sett strandafjellet i opplett vær. Han steike, her er det bare å ta for seg.

Bonustrack: Siden T-kroken på toppen ikke var åpnet enda, og jeg hadde feller i sekken labbet jeg likegodt opp på nyebrettet, til lokale snowboarderes store forundelse. Belønningen ble sesongens førstelinje ned, og en nydelig utsikt mot fjellene innenfor. I’ll be back.

photo

Bøttevis med muligheter rett ved trekket.

photo(1)

Selvportrett. Sliter med å smile og å ta bilde samtidig.

Så: Den laaaange kjøreturen “hjem” til kunstsnøbygda (Hemsedal) via stryn og Sogndal. Gawd det var langt. Men sjukt fint.

IMG_6288IMG_6292

Hjemover-veien.