Tag Archives: Vinter

Hva er det med Canada?

IMG_1711Etter å ha vekselvis frosset vekk og regnet vekk i månedsvis bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken: Dra til Canada. Vi dro for å splitboarde i flotte fjell, kjøre pudder og puter og si “eh!” til folk og det som ellers hører med en tur i British Columbia.

Men hvorfor er det sånn at det er så forbaska mye bedre forhold på den siden av fjorden? Vi får jo snø i Norge også, ikkesant? Sist gang jeg var i Canada tok jeg rett og slett med et splitboard hjem og tenkte at jeg aldri kom til å kjøre på dårlig snø igjen – en teori som ikke helt har holdt vann, kan man si.

Jeg tenkte jeg skulle komme med etpar knallharde fakta her:
1. Gulfstrømmen: Gulfstrømmen er en havstrøm som påvirker temperaturen på vestkysten av Europa. Den gir rett og slett mildere vær i Norge enn det vi ellers ville hatt. På Wikipedia finnes en liste over byer basert på beliggenhet nord/sør på kloden, og i følge denne ligger Juneau, Alaska og Kristiansand temmelig nær hverandre i avstand fra ekvator. Temperaturforskjellen på de to byene er likevel på flere grader, litt avhengig av hvordan du leser grafene.

2. Terrenget: I Norge skal det godt gjøres å komme seg noe særlig over 17-1800 meters høyde til vårsesongen begynner. Er du friskus klarer du å bestige fjell på rundt 2200 med ski på beina hele året, men anmarsjen blir ofte så lang at de færreste gidder. I Canada ligger parkeringsplassen til mange av de populære toppturområdene på 1200-1400 moh, og med tillgang til fjelltopper på 3000 moh uten de altfor store problemene. 1000 høydemeter opp gir 5-10 grader lavere temperatur, avhengig av luftfuktigeten.

3. Vegetasjon: Tregrensen i British Columbia ligger på rundt 1900-2000 meter. Selv på disse høydene finner du finfine grantrær som ville gjort seg utmerket hjemme i den julepyntede heimen. Dette gjør at selv på ruskeværsdager kan man finne godsnø beskyttet for vind av trærne høyt høyt oppe. I Norge er det sørgelig lite å gjemme seg bak over rundt 1000 moh.

Jeg skal ikke sitte og påstå at British Columbia er et bedre område for leik i snøen enn det Norge er (det er allerede altfor mange som blir irritert av det jeg skriver på denne bloggen), men tallenes tale er noenlunde klar: Vintrene er en smule mere stabile, terrenget tillater at man kan leke i høyden også på ruskeværsdager, og vegetasjonen bidrar i større grad til at godsnø får ligge i ro.

Det er også en del andre værmessige effekter å være obs på. For eksempel er januarsolen varmere i British Columbia enn det vi er vant med hjemmefra, og påvirker sørvendte fjellsider. Snøen tiner og blir tung, og da går det som kjent skred i bratte sider, noe vi så massevis av eksempler på.

Såkalte “treebombs” er også et faremoment. Det fester seg svære “sopp” med snø/is høyt oppi trærne, og når solen eller vinden kommer luskende deiser disse i bakken. En 200-kilos snøklump er noe litt annet å få i nakken enn noen få dryss fra en busk som vi er vant med hjemme i trygge Norge, verdt å passe på. Disse “bombene” gjør også at puddersnøen i skogen etterhvert blir bombet i stykker når sol og/eller vind står på.

Topptur er populært i Canada også, men fokuset på å bestige en topp er ikke det samme som hjemme. Det er først og fremst nedkjøringen som er viktig. Ikke så rart kanskje, når mange av fjellene krever over 2000 høydemeter med trasking.

Terrenget er kupert i British Columbia, og da blir fellesporet det samme. Glem de laaange sikk/sakk-linjene oppover lia vi har i Norge. I Canada snirkler sporene seg opp og rundt bratte kneiker og store trær. Absolutt god trening for skiteknikken, men det gjør at man av og til bruker lengre tid til topps enn det som er vanlig i Romsdalen og andre typiske toppturområder. Iallefall kan det føles slik, når man går i tett skog i timevis.

I disse skred-tider er det en siste ting å ta med: Kanadere KAN skred. selve hovedveien mellom øst og vest går gjennom det smått beryktede Rogers Pass, et område med svært høy skredaktivitet. Dette har ført til at Canada er langt fremme på skredfronten – Canadian Avalanche Center publiserer skredfarerapporter av fantastisk kvalitet. Her, f.eks.

Er du redd for at toppturen skal ødelegges av knatrende snøscootere er det egentlig ingen grunn til bekymring. Scooter-aktiviteten er mer regulert enn det man får inntrykk av fra filmer og blader, og det er enkelt å velge seg områder fri for “summingen” fra motor-folket i fjellet.

Så: Neste gang du planlegger en heisatur til godsnøen er det ikke veldig feil å legge ut på pudderjakt med feller som transportmiddel i BC. Skianleggene kan du jo besøke når du trenger en “pause”-dag!

 

Vinteren som forsvant

Mars pleier å være bra. Beina har fått nødvendig dose snowboarding og toppturer til å henge med på flere-dagers opplegg, solen begynner å varme og snøen pleier å finnes i rikelig monn.

I år ble det litt annerledes. Nå har jeg vært i Romsdalen, på Sunnmøre, i Sogndal, i Hemsedal og i Røldal. Og overalt er våren i anmarsj. Det ble en litt rar vinter i år. 1,5-3 grader mildere enn vanlig, skal vi tro statistikken på yr.no. Definitivt færre dager med fantastisk snø og high-fives enn vanlig. Flere sofadager med regn. Det er på tide å begynne å tenke på Stryn, innkjøp av terrengsykkel og/eller klatreutstyr og utepils.

Men – før den tid skal vi heldigvis kjøre bratt i ettermiddagssolen i Jotunheimen og Trollstigen. Og vi skal sitte rundt bål med dunjakke på og drikke øl og prate tøv med noen vi ikke kjenner. DET ekke så verst da!


Lasse nyter livet og kveldssolen en maikveld på Loftet i Jotunheimen

Saftbygda: Tommel opp!

Dæven, ass. Det å få kremdager er vi vant til, men det å få 3 på rad (ekke det det man kaller et ekte pudder-hattrick?) av dette kalibret, det har jeg aldri fått før tror jeg. Og jeg er pittelitt redd at det kan ta en stund før jeg får det igjen. Iallefall etpar uker.

Mandag: Kremdag på Togga.

Tirsdag ble vi med Tonje og Sara på solskinnstur fra toppen av Hodlekve-trekket til Nonsholten, og kjørte ned bowlen. Mange hadde vært der før oss, men med litt “smarte” sporvalg kjørte vi stort sett urørt pudder fra topp til bunn.

Onsdag: Grånipa, venstre del av Blåfjell bowlen. Ned valgte vi den pittelitt småbratte renna som peker ned i Gunvordalen. Ellers spiste vi taco, spilte gitar og bøttet vin over biljardbordet. Go Lerum!

 

Mandagens run fra Togga kommer jeg til å huske lenge:

Persistencenessism

Av og til blir man skuffa, men av og til blir man jammen positivt overrasket også. Stormen Emil sørget for mildvær og møkkaføre her i Isfjorden, og da vi vendte snuten mot Strandafjellet i går hadde vi ikke så voldsomt store forhåpninger.

Det vi fant: Regnværet i Isfjorden har vært haglvær på Strandafjellet (som ikke ødelegger snøen så voldsomt som regn gjør), så alt i alt var det ikke så verst. Alt det “sentrumsnære” var selvsagt oppkjørt, slik det bør være rett etter en helg, men bortenfor anlegget var det fortsatt fin snø. Fin styresnø oppå, litt hardt under. Men det gjorde ikkeno. Ikke minst fikk jeg kjørt den siden fra Kleivdalsfjellet (naboen til Blådalen) som jeg har stått og siklet på i lang tid. Morro!

Lekse lært:
Komme seg ut! Førevurderinger gjort fra sofakroken stemmer så og si ALDRI!

Fin dag på Strandafjellet - selv uten faceshots-føre

Brett-test og lekedag i Myrkdalen

Jeg sa til gutta at vi måtte komme oss av gårde senest 0710, og de sa “din dust” noenlunde i kor. Men, sjåføren bestemmer. Noen mil og tåkebanker senere var vi ca nr 10, 11 og 12 i heiskøen i Myrkdalen, og hurra man for en dag det ble!

Rå sport hadde velvillig lånt meg etpar pudderbrett fra Jones Snowboard til “vestlandstest” (de befinner seg vanligvis i Hemsedal, dersom du skulle ha lyst å prøve. De blir veldig glade hvis du tar dem med rett over fjellet til Sogndal eller lignende!), og testing ble det. Skau, vindpakka pudder og massevis av oppkjørt. Men, den testen kan du lese på skiinfo.no om ikke så altfor lenge.

Halve Bergen (pluss store deler av Hordaland, virket det som) hadde tatt turen, og selv om man kan si mye bra om Myrkdalen så mangler de fortsatt en del på heiskapasitet. Det var rett og slett stappa fult av følk. Det virket som om de fleste var vant til denslags, men oss Møre- og Romsdølinger har ikke så sansen for folkehav i fjellet. “Ett fjell pr turfølge” er mer normen hjemme, og godt er det.

Uansett, det var ikke verre enn å dra i bilen og bytte til brett som kunne deles på midten. Sondre fikk låne et Jones Hovercraft Split testbrett mens jeg tok me meg mitt nye Prior Swallowtail. Eller “USS Trondster” som enkelte kaller det gibba brettet.

2 finfine mini-toppturer på fortoppen til Finnebunuten, 2 nydelige run i urørt godsnø og 3 stk svære glis og 18 high-fives. Og alle var enige om at det hadde vært en finfin dag!

image
Godstemning i Myrkdalen
image
Gå litt, så få litt.
image
Eventyrblanding!

Strandafjellet 03.01.2012

 

Fin tur til Strandafjellet! Det har ikke snødd nevneverdig siden natt til lørdag, og de siste dagene har vært fulle av vind og og mildvær så forventningene var ikke de helt store.

Uansett – fint vær, massevis av innblåst snø og godt selskap reddet dagen.

PS: Skogen i blådalen trenger du ikke engang tenke på før det har kommet minst 20cm nysnø oppå det som ligger der nå. Det er kort og godt crap Smile

P1040025

Undertegnede

IMG_0714

Paul

Isfjorden living

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det er å stikke av fra byen, rømme østlandet og ankomme et pittelite sted med 1200 innbyggere og tenke at “her skal jeg altså bo”.

IMG_9841

Da jeg var oppe med flyttelasset i desember slo det meg at alle kundene på den lokale butikken gikk og småskravla med hverandre mens de handlet fredags-taco og lørdags-grøt. Alle bortsett fra meg. “Dette, det blir interessant”, tenkte jeg.

Egentlig er det mye skumlere å flytte til Isfjorden enn å fly halve kloden rundt for å bo i Banff eller Revelstoke, som jeg gjorde for 3-4 år siden. Canada er full av folk med store ski og lite budsjett, folk som bare bumser rundt en sesong eller ni. I en sånn setting er alle på en slags uendelig ferie, noe som skaper et miljø der man rett og slett ikke kan unngå å bli kjent med fryktelig mange fryktelig fort.

Isfjorden, however, er en litt annen historie. Her bor det folk fordi det er her de er vokst opp. Noen har flyttet til, mange har flyttet ut. Unge mennesker drar til storbyene for å studere og er bare hjemme avogtil. Dette er en helt vanlig bygd i Norge, og ikke et Kanadisk skibums-mekka.

Jeg ankom isfjorden sent den 23.desember, etter å ha sagt “pass” på familiejul i Stavanger. 24 timer senere satt jeg ved julemiddagsbordet med en totalt ukjent familie som passet på å gi meg store mendger akevitt og pinnekjøtt, samtidig som jeg fikk “the low-down” på “hvem er hvem” i Isfjorden.

Tidligere på dagen traff jeg lokal helt og basehopper-legende Tom-Erik Heimen på parkeringsplassen til mange av toppene her, og vi ble enige om at den beste julegaven allerede var åpnet. I fjor, viste deg seg, bodde han i huset der jeg nå bor.

Venner kom på besøk, Sunnmøre besøkt og konkludert med at det var like bra som i fjor – minst. Snø i skjegget, glede på boks.

Så traff jeg en bekjent av en bekjent som sa at “Jeg skal sørge for at du blir kjent med ALLE som driver med snø her i bygda. Det er så SJUKT BRA at folk faktisk FLYTTER hit, istedenfor å bare dra på dagstur her for å kjøre opp fjella våre!”

Sånn fortsetter det – håper jeg. I dag har beina fått hvile. I morgen skal jeg bare stå opp, kjenne på vinden, og velge meg en topp.

Kommer du på besøk snart?

IMG_9827

All.i.Can

image

Uten tvil den peneste skifilmen til nå – og kanskje den viktigste?

Ikke at skifilmer er så viktige sånn generelt sett, men det at fjell og og snø og miljøforandringer henger tett sammen er jo ikke noe nytt. Og da er det kanskje ikke så dumt å blande inn aldri så lite “miljøpositivisme” i en skifilm? Det virker iallefall svært treffende her jeg sitter midt i November og konstanterer at man fortsatt kan gå rundt i bermuda-shorts og slippers i store deler av landet. Noe er gæærnt, vettu.

Last ned denne filmen. Selv om du ikke er like snøgærn som meg lover jeg at det er valuta for de 80 kronene den koster på iTunes.
Du finner den her: http://www.apple.com/itunes/charts/movies/allican-by-sherpas-cinema/